tekst II

Kontrollert impulsivitet

Sigrun Hodne

Stavanger Aftenblad 10.3.2010

Galleri Gann, Roar Werner Eriksen
Til 21. mars 2010

Eriksen åpner opp for en ny dimensjon i kunstnerskapet sitt.

Eriksens store malerier har, til tross for sin veloverveide komposisjoner og klare fargebruk, noe utvilsomt improvisasjonsmessig over seg. Det er som om de har blitt til i et eneste rasende angrep. Som om de har oppstått i en innbitt kamp mellom maleren og hans lerret. I de fineste maleriene inviteres vi, publikum, til å være vitne til og ta del i en eksplosiv kraftutfoldelse.

Innimellom Eriksens store og sterke abstrakte malerier dukker det uventet opp noen små portretter, og her kommer en ganske annen penselføring til syne. Gjennom mykere linjer kikker et vagt tegnet ansikt fram. Ingen av portrettene er konkrete avbildinger av gjenkjennelige personer, men de er like fullt i stand til å formidle menneskelige trekk. Disse bildene tvinger fram et annet blikk hos betrakteren.

Men det som overrasker aller mest i denne utstillingen, til en kunstner som tross alt er seg selv nokså lik, og som vi har sett utstilt en rekke ganger her i distriktet de siste årene, er en stor aluminiumsinstallasjon – for han har aldri tidligere vist oss skulpturelle gjenstander som dette. Skulpturen er utformet som en vegg, eller et glissent gjerde, laget av relativt tynne metallstenger. De er liksom lødd opp og tredd inn i hverandre som tynne greiner. Under metallformen ligger det en hau med hodeputer. Ved første øyekast ser putene ut som myke kontraster til den harde metallformen, men nei, det stemmer ikke helt. For de myke putene er buntet sammen med stramme tau og ligner egentlig mer på sandsekker enn på innbydende sengetøy. Slik får puteformene meg til å tenke på angrep og forsvar, på vannmasser som truer og på skitne skyttergraver – ikke på myk og uskyldig søvn og hvile. Og det aller merkeligste er at den store metallskulpturen får et preg av letthet i kontrast til de sammenpressede putene, slik skifter det harde og det myke roller i denne installasjonen. Aluminiumet blir lett og svevende, dunputene ligger som tunge steiner på bakken.

Det finnes klare innholdsmessige likheter mellom Eriksens mange malerier og utstillingens eneste skulptur, likevel; gjennom installasjonen tilfører han kunsten sin en ny dimensjon, han antyder også en mulig ny rute for sitt framtidige kunstnerskap.
Kontrollert impulsivitet