tekst I

En søkende i fargen

Trond Borgen

Stavanger Aftenblad 3.3.2003

Galleri Brandstrup
Roar Werner Eriksen maleri
t.o.m. 23. mars 2003

Det er det som blir hengende i luften etter at alt er sagt. Det er det som avleirer seg i sinnet som en siste rest etter et møte med et annet menneske. Det er minner og følelser man sitter igjen med til slutt.

Det er dette Roar Werner Eriksen forsøker å feste til lerretet, i sine nonfigurative malerier som nå vises i Galleri Brandstrup. I utgangspunktet et håpløst prosjekt, og paradoksalt: fastholdelsen av det flyktige, det som ikke lar seg gripe. Og det er nettopp i umuligheten av sitt prosjekt at Eriksen lykkes, for han er villig til å risikere noe i hvert eneste bilde. Ikke bare sin humanistiske, nakne åpenhet – dissekeringen av egne sinnstilstander – han setter også på spill selve maleriets eksistensberettigelse. For disse bildene skapes spontant; og Eriksen har ikke annet å stole på enn sin lange erfaring som maler, og sin høyt utviklede følsomhet for fargen.

Resultatet – og det er både vakkert og dypt gripende – er malerier som rommer spørsmål om liv og død. Her er en eksistensiell kamp på et lavmælt, men intenst plan; og Eriksen åpner opp et indre landskap av veldige dimensjoner, selv om han helst holder seg til hvitt, grått og svart, med forsiktige innslag av andre farger. Slik blir han en søkende i fargen, en seismologisk sinnsgransker som registrerer, ikke bare de store svingninger, men også de mest subtile endringer og nyanser.

Det er som om Eriksen legger slør på slør over fragmenter av minner, av rester av følelser, i sine malerier. Og hele tiden viser han menneskets fundamentale ensomhet: det er alene med sine følelser og sine opplevelser – de kan bare kommuniseres på et annet plan, som er maleriets. Da forvandles de til en estetisk kategori, hvor de konkrete, personlige minnene og følelsene forsvinner bak de ulike lagene med slør, og i de eruptive utbruddene av kontrasterende farger.

Det er en forbløffende forvandling: gjennom sin store fargefølsomhet og sitt spontane forhold til maleriet makter Eriksen å allmenngjøre sine personlige opplevelser og erfaringer. Det krever fra betrakteren en fininnstilling på samme bølgelengde som kunstnerens; og da vil man oppdage denne utstillingens styrke: den dypt melankolske, og egentlig ganske tragiske, dimensjonen i vår eksistens – umuligheten av å kommunisere direkte våre innerste følelser, og realiteten i menneskets opplevelse av forlatthet etter møter med andre – kan likevel formidles så vi opplever det både gjennom den direkte magefølelsen og gjennom vårt blikk for skjønnheten, i det umiddelbare estetiske uttrykk som maleriet fortsatt kan skape.

Det vi ser i denne utstillingen er en bruk av maleriet som et vitalt medium for grunnleggende humanistiske verdier, og som en formidler av livserfaring. I tillegg ser vi en utsøkt iscenesettelse av utstillingssalen, hvor lerreter med blygrått og hvitt settes opp mot to store malerier som rommer heftige utbrudd av gult. Aggressivt og jublende på én gang. Og med en energi som får hele rommet til å vibrere.